Artikler
MELLOMROMMET

Ellen S. Klingenberg

På leting etter fagprofil for studiet i romdesign.

I likhet med høyere utdanning for øvrig er designutdanningen ved KHiO i endring. Det ligger i tiden med Kvalitetsreformen og omorganisering av høyere utdanning i hele Europa. Samtidig gjennomgår begrepet design og designer en transformasjon til langt videre begrep enn tidligere. ”For KHiO som designskole gir den endrede rolleforståelsen for designere åpenbart store utfordringer”, som Peter Butenschøn skrev i sin artikkel i KHiOs årbok 2004 . Samlokaliseringen på Seilduksfabrikken gir en tilleggsdimensjon til den nye situasjonen. Nye lokaler og endret fysisk organisering av studieretnignene gir nye og spennende utfordringer og muligheter.

Utfordringen blir å se nye utviklingsmuligheter for de ulike fag og studieretninger. Samtidig må det tas hensyn til tradisjoner det er verdt å ta vare på, og passes på at ikke ”barnet kastes ut med badevannet”. For å finne ut hva som er ”barn” og hva som er ”badevann” trengs en stadig kritisk gjennomgang av studireretningene. Fagområder må diskuteres og forklares, metoder revideres, og fag bevares, fornyes eller forkastes. Faglig profil må stilles i relieff til andre utdanninger.

Ved designutdanningene er diskusjonene i gang. Hva betyr dette for de enkelte profesjonsutdanninger? Jeg vil her konsentrere meg om studieretningen interiørarkitektur, eller romdesign, og forsøke å gi bakgrunn for en positiv debatt om fremtidig utdanning innen dette feltet.

Interiørarkitektur plasserer seg i mellomrommet mellom det etterhvert vide begrepet design og arkitektur. Det er ikke lett å si entydig hva interiørarkitektur eller romdesign er, for hvordan beskrives et mellomrom? Ved å gå noen omveier kan det være mulig å nærme seg innholdet. Mellomrommet - her i overført betydning -forklares best ved å beskrive det i forhold til begrepene omkring det, på den ene siden design, og på den andre siden arkitektur.

ROMDESIGN – MELLOM ANDRE DESIGNFELT

”Design involves solving problems, creating something new, or transforming less desirable situations to preferred situations”
Definisjonen av begrepet design som Ken Friedman benytter er også relevant for romdesign og plasserer faget som et designfag. Han presiserer begrepet nærmere ved å nevne tre egenskaper som han mener kjennetegner design:
   1)   uttrykket referer til en prosess.
   2)   prosessen er mål-orientert, og
   3)   målet med designprosessen er å løse problemer, dekke behov, forbedre situasjoner eller skape noe nytt og nyttig.

Ken Friedman definerer på denne måten design som et abstrakt begrep som alle designfagene kan identifiseres ved. Alle designfag har som mål å dekke menneskelige og funksjonelle behov på en estetisk tilfredsstillende måte og skape noe nytt gjennom en målorientert prosess. Forskjellene mellom fagene blir først tydelig når design viser seg i konkrete resultater. Det er klare forskjeller på todimensjonal design på papir og skjerm, tre-dimensjonale gjenstander, klær som bæres på kroppen, og design av tomrommet som omslutter oss, rommet mellom objektene – som er romdesign.

” ……Thus, part of the definition of a design problem is the level of detail which requires attention. What usually seems detail to architects may be central to interior or industrial designers”

Å designe rom – handler om å gi form til de nære tingene i rommet, arkitektur på detaljnivå. Samtidig finnes romdesign i mellomrommet mellom den ytre arkitektur og tingene. ”Varje byggnadsverk (….) uppfattar vi som en helhet. Helheten är odelbar, men den har två sidor: den yttre, exteriören, med fasader inför oss och den inre med rum omkring oss.” Elias Cornell beskriver forholdet mellom det ytre og det indre av arkitekturen på denne måten i boken ”Rummet i arkitekturen – historia och nutid”. Det er ”den inre med rum omkring oss” som utgjør romdesign – den delen av arkitekturen som konsentrerer seg om å forme tomrommet som begrenses av den innvendige arkitekturen – av overflatene i rommet. Når Cornell sier at helheten er udelbar ser han arkitekturen som konkret, fysisk byggverk. Romdesign handler om det som går ut over byggverket selv - om handlingen, opplevelse av rommet, elementer og gjenstander i rommet og mellomrommet mellom dem. Handlingen er romdesigns utgangspunkt, og rommet og arkitekturen formes etter den.
”Clay is formed into a vessel.
It is because of its emptiness that the vessel is useful.
Cut doors and windows to make a room.
It is because of its emptiness that the room is useful.
Therefore, what is present is used for profit.
But it is in absence that there is usefulness”.
(Lao Tze, 640 f.kr.)
Det er i mellomrommet – i tomrommet at handlingen utspiller seg

Darrel O´Brien skriver i artikkelen ”Absolurte Zero – Revealing the Void” at mens arkitekturen uttrykker mening med utgangspunkt i (og begrenset av) konkrete materialer og objekter, ser romdesign på arkitekturen som en beholder for det som er det viktigste – det abstrakte – handlingen, opplevelsen og følelsen. Den materielle design følger som et resultat av dette. Virkemidlene er volum, lys, lyd åpninger, farge og tekstur.

Forutsetningen for opplevelse av rommet er mennesket, med følelser, fortellinger og sanseopplevelser. Den menneskelige dimensjon - i tillegg til fysiske mål og bevegelser - er del av begrepet romdesign. I en artikkel i Byggekunst (1-05) utdyper Riesto og Odgaard
Bredegaard et sanseavhengig estetikkbegrep i arkitekturen[1] :
”.... Ved å rette større fokus på integreringen av sanseaktiviserende aspekter skapes det en tilsvarende proporsjonal utfordring av sansene hos brukerne. Brukerne av arkitekturen må animeres til utforskning av rommet i de forskjellene og sansesammenstøtene som oppstår mellom former og farger, tekstur og materialenes forandring, differensiering av rom og lys, når vi bokstavelig talt gjennomgår arkitekturen”.
Romdesign som prosess tar utgangspunkt i disse ”sansesammenstøtene” og rommet formes ut fra dem. Begrepet har en tosidighet: På den ene siden arkitekturen – det fysiske rommet og elementene i det. På den andre siden det abstrakte rommet – handlingsrommet, som handler om ulike brukeres sanser og opplevelse og deres krav til funksjonalitet. [1] Riesto og Odegaard Bredegaard (2005) s.41

ROMKUNST – FRI KUNST

Riesto og Bredegaard siterer August Schmarsow, tysk arkitekturhistoriker, som i 1894 mente at vi ikke kan forstå rom uavhengig av kroppen. ”Vi opplever rom gjennom å bevege oss, eller forestille oss at vi gjør det, mens vi betrakter med øynene” Schmarsow mente at romdannelsen var arkitekturens hovedformål, og kalte dette faget for ”Raumkunst” . Arne Korsmo brukte uttrykket ”Romkunst” om ” Den kunsten som koordinerer ideen med dimensjoner i alle plan, med rytme, farge og form, og blir til musikk”. Korsmo var den som utviklet romdesign (rominnredning) som egen fagretning ved møbeltegnerutdanningen ved SHKS i 1930-årene.

Arne Korsmo mente utdanningens tilknytning til fri kunst var vesentlig for å utvikle evnen til å se og følelsen for opplevelse av rommet og den menneskelige dimensjon. Denne nødvendigheten av både kunst og arkitektur er uttrykt av Eliel Saarinen. Han valgte å studere arkitektur ved Polytekniska Institutet og maleri ved kunstakademiet i Helsinki samtidig, og begrunnet valget slik: ”The former was the choice of a cool mind, the latter of a warm heart” . Kombinasjonen av intellekt og følelser satte ham i stand til å beherske hele spekteret av arkitektur og design, fra omfattende byplaner og stor byggekunst, til romkunst - interiører og møbler for menneskelige handlinger som i dag er klassisk rom- og møbelkunst

FAGFELT, PROFESJON OG UTDANNING

De tre begrepene interiørarkitektur som fagfelt, her også kalt romdesign, interiørarkitektprofesjonen og utdanning i interiørarkitektur eller romdesign kan beskrives som en likesidet trekant. Sidene er gjensidig avhengige av hverandre.

Interiørarkitektenes definisjon av sitt fagfelt forteller hva interiørarkitekten gjør (se senere avsnitt), men sier ikke hva faget er. Mangelen på identifisering av fagfeltet forklares ofte med at interiørarkitekten er en praktiker som ”gjør” faget sitt og behøver ikke å formulere de dypere sammenhenger og teorier. Verket eller produktet skal forklare seg selv. I faglige diskusjoner skilles det sjelden mellom faget og yrkespraksis. Det er derfor behov å definere fagfeltet som noe i seg selv, ikke synonymt med profesjonen. Dette vil være forutsetning for å beskrive hele det feltet som utdanningsinstitusjonen skal ivareta, både i undervisning og i forskning – ikke bare de konkrete og materielle emner, men også teoretiske og immaterielle sider av romdesign.

BEHOVET FOR TEORI

Er det nødvendig å formulere teori i fagfeltet romdesign?
”Design involves solving problems, creating something new,
or transforming less desirable situations into preferred
situations. To do this, designers must know how things work
and why. Understanding how things work and why requires
us to analyze and explain. This is the purpose of theory.

Ken Friedman argumenterer i sin artikkel for nødvendigheten av å formulere teori innen design dersom design skal kunne oppfylle sitt mål om å endre menneskers situasjon til det bedre. Teori er et redskap for undersøkelse og forskning. Forskningen tar gjerne utgangspunkt i praksis, og teorien er et redskap som skal gi designeren ny innsikt og refleksjon. ”To reach from knowing to doing requires practice. To reach from doing to knowing requires the articulation and critical inquiry that leads a practitioner to reflective insight”.

Som arkitektur er romdesign en del av ”the making diciplines”. Den tidligere tause kunnskap som ligger i fagfeltet rom- og møbeldesign ut fra prinsippet ”learning by doing”, trenger å formuleres og dokumenteres til akkumulert kunnskap som er overførbar til andre også ut over hva produktet selv viser eller designeren sier. Den oppsamlede kunnskap skal kunne brukes av og bygges videre på av andre. Dette er en forutsetning for utvikling av fagområdet.

Pierre von Meiss refererer i sin bok Elements of Architecture til Viollet-le-Duc som i det 19. århundre definerte arkitekturen ut fra to aspekter:
”(1)  Theory, which deals with that which is permanent and always valid, notably the rules of art and the laws of statics; and
(2)  Practice, which seeks to adapt these eternal laws to the variable conditions of time and space” Begge aspekter er ifølge ham nødvendig for å skape arkitektur. Hva som kom først – teori eller praksis – sier utsagnet ikke noe om. Det er heller ikke viktig for poenget – at både teori og praksis er nødvendig for å videreutvikle fagfeltet.
Kunnskap om faget – både teoretisk og praktisk - er en forutsetning for at interiørarkitekten kan videreutvikle sin profesjon . Teori i faget er et redskap som fagkunnskapen bygger på, enten den er taus eller formulert. Kunnskapen blir mindre tilfeldig, blir mer reflektert og gir større innsikt dersom teorien er formulert og kan beskrives.

PROFESJONSFAG

Betegnelsen interiørarkitekt har vært i bruk i Norge siste ca. 60 år. Betegnelsen var etablert ved dannelsen av Interiørarkitektenes forening, IAF, i 1945. (Senere ble foreningen omdøpt til Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening – NIL). Foreningen ble dannet av unge designere, nyutdannet fra Treavdelingen ved SHKS. Birger Dahl var foreningens første formann og lærer ved samme avdeling, samtidig som han praktiserte som interiørarkitekt og designer.
Til tross for at han ledet en forening av interiørarkitekter, skrev han i en artikkel i Bonytt samme år beskjedent om utdanningen: ”Her hjemme gis teoretisk sett ingen interiørarkitekt-utdannelse, men det går allikevel i praksis an å oppnå denne i tre-klassen ved SHKS selv om elevene i skolens plan bare kalles møbeltegnere”. I de første årene var interiørarkitekter og møbeldesigner en og samme profesjon.

definisjon av sin profesjon:
”Den profesjonelle interiørarkitekt er en person med utdannelse,
erfaring og godkjente ferdigheter i bransjen, og som identifiserer
og løser kreativt de problemer som knytter seg til interiørmiljøets
funksjon og kvalitet, og utfører tjenester tilknyttet interiøret,
medregnet programmering, design, analyse, romplanlegging,
estetikk og tilsyn med pågående arbeid, idet interiørarkitekten gjør
bruk av sin spesialkunnskap om interiøroppbygging,
byggesystemer og komponenter, byggeforskrifter, utstyr,
materialer, møbler og annet inventar, og utarbeider tegninger og
dokumenter vedrørende design av interiører for å høyne trivselen
og for å beskytte brukernes sikkerhet, helse og velfer”.

Dette er definisjonen som IFI – International Federation of Interior Architects/Interior designers. gir av profesjonen.
Tidligere styreleder i NIL, Eli-Kirstin Eide, skrev at interiørarkitektene og møbeldesignerne ”representerer den menneskelige målestokk”, og at de sørger for å ivareta forholdene mellom funksjonelle og estetiske verdier i våre omgivelser og ”påviser en meningsfull sammenheng mellom mennesket og omgivelsene”.

Interiørarkitekten arbeider i mellomrommet mellom brukeren og de fysiske rammene som bestemmes av stedet. Han/hun må derfor tilegne seg kunnskap og forståelse for menneskers adferd og kultur, fysiske og psykiske tilstander, deres uttalte – og ikke uttalte - behov for funksjonalitet og opplevelse i sine nære omgivelser. Men like viktig er at interiørarkitekten forstår og behersker de fysiske rammene man skal arbeide innenfor, både konstruktive, materialmessige. Samtidig kreves det i dag evne til konseptuell og analyserende tankegang for å møte de fremtidige utfordringer ligger i å skape miljøer for menneskelige handlinger i et globalt perspektiv.
Dette stiller store krav til innholdet i profesjonsutdanningen. Organisasjonene for interiørarkitekter har satt krav til lengde og innhold i utdanning for å bli akseptert som medlem av nasjonale og internasjonale faglige organisasjoner. Kravet er i dag en utdanning på høgskolenivå av minimum 4 års lengde med tillegg av noen års relevant praksis. En 3årig bachelorgrad er altså ikke tilstrekkelig som fullverdig profesjonsutdanning.

SPESIALISERING VS. GENERALISERING AV DESIGNUTDANNING

Det er i dag en tendens ved designskoler både i Europa og i Skandinavia til å generalisere utdanning i design. Ved å fokusere på de sider ved utdanningen som er felles for de ulike retningene innen design, spesielt metodikk og generell designteori, er det fare for at skolene fjerner viktig innhold i studiene som utvikles ved spesialiseringene.

”Many designers dabble in other fields, some quite regularly, but most designers tend not to be quite so versatile as some writers on design methology appear to think” . Bryan Lawson sier her det som mange praktiserende designere erfarer. Selv om metodikken som anvendes innen designfagene kan ha meget felles, har fagfeltene ulikt innhold, og krever ulik kompetanse.

Studiet i romdesign – i dag kaldt studieretning interiørarkitektur - ved KHiO er blant landets aller mest søkte i forhold til opptakstallet, Likevel oppleves utdanningens fagprofil lite tydelig for søkerne og for omverdenen forøvrig. En stor del av årsaken finnes trolig i mangelen på tydelighet i fagfeltets beskrivelse og grensegang mot andre fag. Det er en økende uro innen fagmiljøet for at spesialiseringen ved utdanningen vil bli redusert i så stor grad til at kandidatene ikke vil kvalifisere som profesjonelle interiørarkitekter etter utdanning, eller at spesialiseringen helt skal bli borte.

Det er ulike egenskaper, kunnskaper og ferdigheter som må utvikles hos fagutøvere innen de forskjellige designfag.
Peter Butenschøn sa i en forelesning om Fremtidens Design i desember 2004 at fremtidens designere vil i større grad arbeide med egendefinerte prosjekter, til forskjell fra tidligere tider, hvor oppdrag i det vesentlige har blitt definert av oppdragsgivere. Han beskrev at egendefinert designarbeid forutsetter
    -    metodikk
    -    samfunnsengasjement
    -    entreprenørånd
Det er ikke vanskelig å være enig i det dette. Det gjelder alle typer designere, også interiørarkitekter. Men disse forutsetningene kommer i tillegg til kunnskaper og ferdigheter som kreves innen det spesifikke fagfeltet for å gjennomføre oppgavene, enten de er egen- eller oppdragsdefinerte.

Er det viktig for utdanningen å ha en faglig identitet? Faglig identitet er noe som utvikles gjennom en felles forståelse av hva fagfeltet inneholder og hvilken plass faget har i forhold til andre fagområder samfunnet har valgt å dele vår kunnskapsverden inn i. Faglig identitet bygges over tid gjennom arbeid innen feltet og fremvekst av en felles kultur i et felles faglig landskap. Fagkulturen kjennetegnes ved sine arbeidsmetoder, uttrykksmåter og i de praktiske og/eller teoretiske resultatene som frembringes.

Det er ut fra et definert faglig ståsted at en tydelig fagprofil kan bygges. For å oppnå en fruktbar diskusjon om utdanning innen et fagfelt må det finnes begreper, språk og definisjoner og en grenseoppgang mot andre fagfelt. Et tydelig ståsted er en forutsetning for å kunne se muligheter for fagutvikling og kunnskapsutveksling, både med andre utdanninger og med nærings- og samfunnsliv.

”Slik vi ser det er fagtilhørighet et utgangspunkt for tverrfaglighet og synergieffekte”. Det skrev Boel Christensen-Scheel, utdannings- og studieansvarlig i Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo som i en artikkel i Aftenposten om kvalitetsreformen. Jeg tror hun har rett. I en tid med endringer av designutdanningene er det viktig å definere og anerkjenne de ulike fagfeltenes egenart dersom man ønsker at spesialisert dybdekunnskap innen ulike områder av design skal ivaretas og videreutvikles. Interiørarkitektur eller romdesign som fag er ungt og trenger konsolidering av sitt faglige ståsted.

STUDIET I ROMDESIGN

Omdesign som fagretning i Norge har røtter i kunst- og håndverkstradisjonen. Håndverksfag som møbelsnekkeri, dekormaling og tekstilforming basert på en grunnleggende kunstfaglig plattform har historisk vært utgangspunkt for å forme rom for menneskers bruk og opplevelse av dem gjennom å forme gjenstander og overflater i rommet. Fagutdanningen Arne Korsmo utviklet ved SHKS skilte ikke rom fra gjenstand, men så dem som et hele. Utgangspunktet var forming av møbelet, som ble utvidet til å omfatte rommet omkring møbelet. Romdesign kan i det perspektivet sees som en utvidelse av gjenstandsdesign – det omfatter i dag primært rommet gjenstanden plasseres i. Spranget fra gjenstanden til rommet krever kunnskaper om det å skape det immaterielle rom for menneskets handlinger – rom til å være inne i og til å oppleve og føle med alle sanser. Det dreier seg om abstrakter som lys, volum, bevegelse og stillstand. I tillegg kreves konkrete kunnskaper om arkitektur, om materialer, konstruksjoner og egenskaper ved rommenes enkeltelementer.

Studiet i interiørarkitektur er i dag en profesjonsutdanning, hvor det er tradisjon for at de faglige resultatene bedømmes av profesjonen – som derved er en garantist for nivå på utdanningen. Derfor er et slags avhengighetsforhold mellom utdanning og profesjon. Med den nye Universitets- og høgskoleloven skal KHiO legge større vekt på forskning og fagutvikling enn tidligere. Det gjør det nødvendig å beskrive forskjellen mellom fag og profesjon, slik at fagfeltet interiørarkitektur i seg selv kan defineres, utvikles og forskes på, uavhengig av profesjonspraksis.

Ved å beskrive noen forskjeller mellom fag og profesjon blir det mulig å diskutere og tydeliggjøre hva som er profesjonsfag og hva som er studiet i fagfeltet romdesign. Dermed blir det også mulig å diskutere hvor stor vekt som skal legges på profesjonsfag i forhold til andre fag når innholdet i studiet skal debatteres.

KONKLUSJON

Studiet i romdesign er utviklet i en tradisjon hvor studentenes praktiske erfaring i møtet med romopplevelse og materialene er grunnstener. Dette er positive grunnverdier som er ”barnet som ikke må kastes ut med badevannet” i en omstillingsprosess for designutdanningene. I en ny virkelighet for studiet i romdesign er det likevel behov for å utvikle også andre og mer abstrakte og teoretiske innfallsvinkler til studiet av rom. En forutsetning for å utvikle faget både praktisk og teoretisk, som kan bli til forskning, er å kunne se fagfeltet romdesign – studiet av mellomrommet - som noe for seg selv, uavhengig av profesjonsvirksomhet, men nært til design av gjenstander i rommet, til arkitektur og til kunst.

Bibliografi

- Brænne, Jon, Eirik T. Bøe og Astrid Skjerven: ”Arne Korsmo – arkitektur og design”, Oslo: Universitetsforlaget, 2004

- Butenschøn, Peter: Design som innovasjon KHiO årbok 2004 s.61

- Butenschøn, Peter:Fremtidens Design (2004) Forelesning

- Christ-Janer, Albert: Eliel Saarinen- Finnish-American Architect and Educator, London: The University of Chicago Press Ltd, 1979, paperback 1984.

- Boel Christensen-Scheel: Professoral maktarroganse Oslo: Aftenposten 25.11.2004

- Cornell, Elias: Rummet i arkitekturen – historia och nutid, Stockholm: Norstedts, 1996.

- Dahl, Birger: Interiørarkitektens utdannelse. Bonytt 1945.

- Friedman, Ken: Theory construction in design research: criteria, approaches, and methods. artikkel i Design Studies nr. 24 (2003)

- Korsmo, Arne: Treavdelingen ved Statens Håndverks-og kunstindustriskole. Byggekunst 34.årg. 1952, s. 273-75

- Lawson, Brian: How Designers Think. Oxford: Architectural Press, 1997

- von Meiss, Pierre: Elements of Architecture – From form to place. London: E&FN Spon, 1990. s.

- Eide, Eli Kirstin: NIL 50 år. NIL 1945-1995, Rom og møbler gjennom 50 år, jubileumsbok, red. Anne Lise Aas 1995.

- NIL utredning ”Interiørarkitekter og møbeldesignere i Norge . Status og perspektiv på virksomhet og utdanning” 1998. Red. Ellen S. Klingenberg

- O´Brien, Darragh, Absolute Zero – Revealing the Void. Brisbane: Artikkel i IDEA Journal 2003 volume 1, issue 3, s. 97 – 106.

- Riesto, Svava og Karen Marie Odegaard Bredegaard: Om gyldigheten av et estetikkbegrep i arkitekturen, Byggekunst 1-05. s. 36-41.

- Thiis-Evensen, Thomas: Arkitekturens uttrykksformer. Doktoravhandling ved AHO. Oslo: Universitetforlaget, uten årstal